Sitater fra Ole Brumm
Det var en gang for lenge siden, sånn omtrent forrige fredag, at Ole Brumm bodde i en skog under navnet Sanders. ("Hva betyr 'under navnet spurte Kristoffer Robin. "Det betry at han hadde navnet i gullbokstaver over døren og bodde under det.")
"Brumm," sa sprett vennlig, "du har ikke mye forstand."
"Nei jeg vet det," sa Brumm beskjedent.
Og da alle Utveiene var klare, satt Brumm på grenen sin og dinglet med bena, og der, ved siden av ham, stod ti krukker med honning.
Solen skinte så deilig, og stenen han satt på, var så god og varm at Ole Brumm nesten hadde bestemt seg for å være Brumm-midt-ute-i-bekken resten av formiddagen. Men så kom han til å tenke på Sprett.
"Sprett," sa Brumm til seg selv. "Jeg liker å snakke med Sprett. Han snakker om fornuftige ting. Han bruker ikke lange, vanskelige ord slik som Ugla gjør. Sprett bruker korte, enkle setninger som: 'Hva med litt formiddagsmat?'
"Det er i orden det," sa Tussi, "bare syng dudeli dei du, og ha det morsomt."
"Det er det jeg har," sa Ole Brumm.
"Ja det er noen som har det," sa Tussi
"Å, Bamsen min!" sa Kristoffer Robin. "Jeg er så glad i deg!"
"Det er jeg også," sa Ole Brumm.
"En fest for Meg," sa Brumm til seg selv. "Det må jeg virkelig si!"
"Hvis noen har lyst til å klappe," sa Tussi da han var ferdig , "så er det nå det skal gjøres."
Alle klappet.
"Mange takk," sa Tussi. "Det var uventet og oppmuntrende, selv om det kunne vært litt mere Smell i klappene."
"Alle båter må ha et navn," sa Brumm. "Jeg tror jeg kaller båten min Den flytende Bjørn."
"Jeg syns ikke du er til mye hjelp," sa han.
"Nei," sa Brumm ydmykt, "men jeg forsøker å være det."
Sprett takket ham for forsøket.
Sprett satte seg på bakken ved siden av Ole Brumm. Men da han satt der, følte han seg plutselig ikke så betydningsfull som han gjerne ville, derfor reiste han seg opp igjen.
Etter frokost gikk de avsted til Nasse Nøff, og Tigergutt svinset og svanset hit og dit, lekte gjemsel mellom trærne og hoppet på skyggen til Brumm når Brumm ikke så det. På veien bortover forklarte Ole Brumm at Nasse Nøff var et Ganske Lite Dyr som ikke likte at man skumper og bumpet for mye, og han ba Tigergutt ikke være alt for Bumpete til å begynne med. Men Tigergutt sa at Tigergutt er bare bumpete før frokost. Så snart de har fått seg noen eikenøtter, blir de Rolige og Veloppdragende.
Nøff mente at de burde ha en Grunn for å gå og hilse på alle sammen, som for eksempel å lete etter Lillebill eller Orkanisere en Eksposisjon. Så hvis Brumm kanskje kunne finne på noe?
Det kunne han.
"Vi går fordi det er torsdag," sa Brumm. "Vi vil gå og ønske dem en Riktig Gledelig Torsdag. Kom, Nøff!"
"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt.
"Ja," sa Nøff, "Sprett er lur."
"Og han har et godt hode," sa Brumm.
"Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode."
Så var det still en lang stund.
"Det er kanskje derfor," sa Brumm, "at han aldri forstår noe som helst."
Men Ugla pratet i vei, og han brukte lengre og lengre ord, helt til han til slutt var tilbake der hvor han begynte.
Ugla bodde i Kastanjeslottet, et gammelt herskapshus av edelårgang. Det var finere enn noe annet hus Brumm visste om, for det hadde både dørhammer og klokkesnor.
"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.
"Hysj!" sa Kristoffer Robin og snudde seg mot Brumm. "Nå kommer vi snart til et Farlig Sted."
"Hysj!" sa Brumm og snudde seg fort mot Nøff.
"Hysj!" sa Nøff til Kengu.
"Hysj!" sa Kengu til Ugla. Og Ru sa
"Hysj!" flere ganger til seg selv.
"Hysj!" sa Ugla til Tussi.
"Hysj! sa Tussi med sin frykteligste stemme
til alle Spretts slekt-og-venner, og "Hysj!" sa
den ene til den andre helt til den aller siste.
"La oss gå og hilse på alle sammen," sa Brumm, "for hvis man har spasert i vinden mil efter mil, og man plutselig kommer inn i stua til en eller annen og denne en eller annen sier:" 'God dag, Brumm! Du kommer akkurat i riktig tid til en liten munnfull', og det virkelig stemmer, da er det hva jeg vil kalle en Hyggelig Dag."
Alt er mye vennligere når man er to.
"Hvor lenge skal vi være venner Brumm?" sa Nasse Nøff
"Enda lenger" sa Brumm
Nasse gikk bort til Brumm. Han la poten sin på poten til Brumm.
"Hva er det?" spurte Brumm.
"Ikke noe", svarte Nasse. "Jeg ville bare vite at du var her".
Nasse Nøff og Ole Brumm satt i gresset og tegnet. Hvordan staves "venn"? spurte Nasse. Jeg trenger ikke stave det.. jeg føler det, svarte Brumm
Det beste med tigergutter er at det er bare en av ham.
Jeg kan godt være vennen din for en honningkrukke.
Jeg tenker, altså er jeg, tror jeg.
Hodet mitt sier meg at honningen ikke er til meg. Men mager er sikker på at den ikke tilhører noen andre.
Vi er ikke så smarte, men vi er veldig gode.
Den neste dagen var en helt annerledes dag. I stedet for varmt og deilig, var det kaldt og tåkete. Brumm var ikke lei seg for sin egen skyld, men når han tenkte på all den honningen som biene ikke kom til å lage denne dagen fordi det var så kaldt og tåkete, så ble han litt bedrøvet for bienes skyld.
"Jeg har nettopp tenkt på noe, og nå har jeg bestemt meg. Dette er ikke den riktige sorten bier!"
"Er det ikke?"
"Nei, det er en helt gal sort. Og da tror jeg helt sikkert at de også lager en helt gal sort honning.
...og hele tiden sa Brumm til seg selv: "hvis jeg bare kunne finne på noe"! For han var helt sikker på at et Meget Lyst Hode kunne fange en heffalomp hvis det bare fant den rette måten å gjøre det på.
Men han så ikke opp, for dersom du ser opp og ser en Meget Vill Heffalomp som ser ned på deg, så kan det hende at du glemmer det du vil ha sagt.
Han het egentlig Bitte Lillebill, men de kalte ham bare Lillebill når de snakket til ham. Det hendte forresten nesten aldri, unntagen når en eller annen sa:"Nei, hør nå her, Lillebill!" Lillebill hadde vært hos Kristoffer Robin et øyeblikk, og han skulle springe rundt en nyperosebusk for å trene seg litt, men i stedet for å komme tilbake på den andre siden som ventet, hadde han ikke gjort det, og ingen visste hvor det var blitt av ham.
Sporene!" sa Brumm. "Et tredje dyr har sluttet seg til de to andre!"
"Brumm!", ropte Nøff," tror du det er enda en vussel?"
"Nei," sa Brumm, "dette er et annet slags spor. Enten er det to vussler og en - for eksempel - vissel, eller to - for eksempel - vissler og en - hvis det er det det er - vussel"
Her kan du se." Han pekte på bakken foran seg.
"Hva ser du der?"
"Spor," sa Nøff. "Potemerker," sa han ivrig. "Brumm, tro du der er en - en - en vussel?"
"Hvem vet, " sa Brumm, "noen ganger er det en vussel, og noen ganger er det noe annet. Du kan aldri være sikker når det gjelder potemerker."
Brumm visste hva han mente, men siden han var en bjørn med Bare Liten Forstand, så kunne han ikke finne de riktige ordene.
"Ja," sa Ole Brumm.
"Nå skjønner jeg," sa Ole Brumm.
"Jeg er en Dum Bjørn på Ville Veier," sa han, "og jeg er en bjørn Uten den Minste Forstand!"
"Du er den Beste Bjørnen i Hele Verden," sa Kristoffer Robin trøstende.
"Er jeg virkelig det ?" sa Brumm håpefullt.
Plutselig lyste han opp. "i hvert fall er det snart tid for litt mat," sa han.
Og så gikk han hjem for å spise.
For når man er en Bjørn med bare Liten Forstand, og man Tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes så mye lurere ut når den er inne i deg enn når den kommer ut og andre kan se på den.
"Hvor skal du hen?", sa Ole Brumm, og skyndte seg etter han.
"Ingen steder", sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.
"God morgen, Tussi!" ropte Nøff
"God morgen, lille Nøff", sa Tussi "...Hvis det er en god morgen. Noe jeg tviler på", sa han "Og det samme kan det være."
Han var av den slags tigergutter som alltid kom en i forveien når man skulle vise ham veien til et eller annet sted, og var helt ute av syne når man til slutt kom fram til stedet og sa stolt "Nå er vi her!"
Plutselig stanset Ole Brumm og pekte forskrekket framfor seg:
"Se!", ropte han.
"Hva er det!", sa Nasse Nøff og hoppet i været, og for å vise at han ikke hadde hoppet fordi han var redd fortsatte han å hoppe to, tre ganger til, som om han drev med gymnastikk.
"Jeg hadde bygget meg et lite hus borte ved den vesle skogen min. Det var et ganske alminnelig hus av stokker satt opp i en spiss."
"Det høres spennende ut," sa Kristoffer Robin.
"Det virkelig spennende er dette," sa Tussi. "Da jeg gikk hjemmefra i dag morges, så var huset der. Da jeg kom tilbake, så var det der ikke. Kort og godt: slett ikke. Det var jo bare huset til Tussi, men det er jo likevel litt underlig."
"Tussi," sa han høytidelig, "jeg - Ole Brumm - skal finne halen din for deg."
"Takk, Brumm," svarte Tussi."Du er virkelig en god venn," sa han. "Ikke
som Visse Andre."
"Farvel," sa Tussi. "Vær nå forsiktig og ikke blås bort, lille Nøff. Folk vil savne deg. De vil si:`Hvor er Nøff blåst hen?` og virkelig vite hvor. Nåja. Farvel. Og takk for at dere tilfeldigvis gikk forbi meg."
"Og hvordan står det til?" spurte Brumm
Tussi ristet langsomt på hodet.
"Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt
meg riktig hvordan på aldri så lenge."
"Jeg har tenkt," sa Brumm. "Og jeg tror..."
"Nei," sa Sprett, "ikke gjør det. Nå gjelder det å løpe."
Nøff kikket opp og så vekk igjen. Han følte seg plutselig så dum og uvel, at han ønsket seg langt vekk.
Med Nasse Nøff skjønte hvor dum han hadde vært. Og han skammet seg så forferdelig at han sprang hjem og krøp til sengs med hodepine.
"God dag, Tussi, hvordan har du det?" spurte Brumm.
Tussi ristet på hodet sitt fra side til side.
"Jeg har det ikke i det hele tatt. Jeg har ikke hatt det på lenge."
